Dette ble en laaaang dag, men det visste jeg fra før den startet. Jeg padlet 47 kilometer på ti timer.
Tidligere på turen tæret jeg på de fysiske kreftene, men nå skjer det meste i hodet! Siden Tromsø, og en trygg og god havn var så kort unna var jeg FAST bestemt på å komme helt fram idag.
Det ble en elendig natt i teltet. Jeg fant ikke 2 flate kvadratmeter ved Forberget litt nord for Gibostad, så jeg fikk masse humper i ryggen. Det var veldig fuktig på stedet, så det formelig dampet i teltet, og i tillegg var det kjølig. Dårlig kombinasjon. Jeg våknet allerede kl 04 om ‘morningen’, og må innrømme jeg lå en time og grua meg til å ikle meg kaldt og vått tøy etterfulgt av den kjølige og fuktige ‘tørrdrakten’.
Dagen begynte med et par timers motvind. Senere ble det vind inn fra siden bakfra. Jeg prøvde å innstille meg på at jeg ‘bare’ skulle ta unna 20 km først, og så late som dagsetappen begynte. Det fungerte egentlig ganske bra siden jeg tok første åretak i 7 tiden på morningen. Innen klokken var 14 var to mil unnagjort. Hmmmm – kanskje det bare er jeg som er lettlurt?
Etter litt koordinering med Roger – sjefsverten min i Tromsø – hadde vi avtalt sted og klokkeslett på Tromsøya. Jeg siktet meg inn mot moloen ved Folkeparken litt nord for Telegrafbukta.
Da jeg var en drøy kilometer unna ringte Roger og lurte hvor det ble av meg. De kunne fortsatt ikke se meg på havet. Jeg så forsovet ikke dem heller, men så et par biler. Det var først på 7-800 meters avstand at de fikk se meg. Skremmende å tenke på hvor dårlig en liten kajakk synes på havet. Spesielt rett forfra og bakfra. En god påminner om at jeg må være på vakt hele tiden. Her oppe er det mange hurtigbåter!
Det var nesten litt rørende å komme fram. Der sto Roger med hele familien. Randolph og Gerd, søster Anja med Anders og Edvard, søster Tove med sin nyfødte Jorun Marie. I tillegg var det ei jente fra NRK bak et svært kamera som løp rundt i fjæra og filmet. Hun hadde det travelt og fungerte som regissør, kameramann og lydmann samtidig. Jeg var redd for at hun skulle skli i fjæra, og én gang plumpa hun uti. Men hun var veldig flink, og jeg skal legge ut link til intervjuet som gikk på TV samme kveld. Det var også journalist og fotograf fra Bladet Tromsø som tok et intervju.
Jeg ble litt forfjamset av alle menneskene, for etter en hel dag alene på sjøen ble det plutselig ganske mange å forholde seg til!
Så tok vi kajakken på hengeren og kjørte hjem til Håpet. Og det føles nå ut som hjem for meg, for her har jeg vært en rekke ganger de siste åra! Mange takk for gjestfriheten til dere alle sammen 🙂