Nesten påkjørt av hurtigbåt

Idag ble en bra dag, selv om det ble motvind og var meldt bare flau vind. Jeg padlet først til Finnsnes og ventet 2-3 timer der til strømmen snudde så jeg kunne få medstrøm oppover Gisundet. Først dro jeg innom en marin butikk og så meg litt rundt. Føler meg jo litt hjemme på slike plasser nå. Spurte en kar i kassa om han visste når det var fjære (altså når strømmen ville snu) og han ropte bort på en staut fisker. (Nordlending selvfølgelig) Han kom bort med avisen, og fant at det var fjære 16.46. Han så drakten min og spurte om jeg dykket. Nei – jeg padler svarte jeg. Åååå – sa han barskt – ja, har du padlet langt? – Jeg svarte: Fra Lindesnes. Karen ble stille da, og fikk rett og slett ikke fram et ord på ganske lenge. Fikk senere vite at han ikke trodde meg til å begynne med. Senere sa han at det var barskt gjort, og det var jo artig å høre fra en tøffing som han 🙂

Han som jobba i butikken har syklet fra Verdens Ende til Finnsnes isommer, og vi fikk en bra prat om lange turer, og var nok litt brødre i den forstand at vi vet hva den andre har gått gjennom. Han spurte om de kunne ringe lokalavisa og tipse de, og det var jo helt greit

Så dro jeg opp i kantina og bestilte mat. Da hun bak disken hørte hva jeg drev med spanderte hun hele måltidet! Tusen takk – det var veldig snilt gjort! Litt senere kom journalisten, og etter intervjuet ble det en tur til kajakken og han tok noen bilder. Han var veldig flink til å stille gode spørsmål, så det skal bli artig å se hvordan artikkelen ble.

Så dro jeg tilbake til kaféen og snakka en god halvtime med kona til han som jobbet nede i Marine butikken. Hun var en flott dame, og vi hadde en veldig bra prat om det herlige Nordnorske lynnet. Mange takk for en koselig prat 🙂

Etter mange inntrykk på kort tid gikk turen videre nordover i medstrøm. Etter noen timer begynte jeg å bli sliten, og tenkte jeg skulle slå opp teltet på Eggøya. Like før jeg kom fram sjekket jeg farten på GPSen og det visste seg at selv om det var en god del motvind, så gikk det raskt unna. Over 5 km/t. Derfor bestemte jeg meg for å fortsette en stund til. Det var en nyttig erfaring å se at hodet kan bli slitent lenge før kroppen når man padler mil etter mil. Jeg ble så sliten av å høre vinden hyle i ørene at jeg trodde det gikk sakte.

Det begynte å mørkne da jeg nærmet meg Gibostad. Her er det et svært smalt sund. Heldigvis var jeg på alerten og klar over at hurtigbåten kunne komme. Før jeg krysset sundet – som i tillegg befinner seg i en farlig sving – slo jeg på strobelyset for å være mer synlig. Jeg begynte å padle til den andre siden, og da jeg var midt utpå hørte jeg en svak motorlyd. Jeg snudde meg, og hurtigbåten kom i 70 km/t rett mot meg. Jeg sluttet å padle og bare fulgte med på hvilken retning den hadde tenkt å svinge. Den holdt kursen rett mot meg, så jeg fortsatte å padle til den andre siden. 5-6 sekunder senere snudde jeg meg igjen og håpet jo at den hadde sett meg, og endret kurs, men den kom fortsatt rett mot meg. Nå vr den nokså nærme. Jeg ble liggende på åra (jeg legger ut åra for å holde balansen når jeg snur meg bakover – kjekt triks) og ventet på en unnamanøver fra den. Til slutt dro den kraftig til sin venstre, og jeg slo roret fullt ut for å padle i den motsatte retning. Etterpå var jeg veldig glad for at jeg hadde satt på strobelyset!!!