Etter å ha stått opp, gikk jeg den kronglete veien opp til huset der mor og datter bor. Jeg skremte nesten vettet at dattera igår kveld da jeg banket på døra for å spørre om lov til å slå opp teltet. Det var omsider moren på godt over 80 som hadde guts til å snakke med meg.
Jeg ba om å få låne toalettet, og fikk lov under tvil. Etterpå spurte jeg om jeg fikk koke opp litt vann hos de for å spise en turmat middag før jeg satte avgårde, og under tvil fikk jeg nå det også. Jeg tror nok datteren – som var den som bestemte i huset – var gjestfri, men hun var nok ikke så vant med fremmedfolk.
Så satt vi alle tre på kjøkkenet. Jeg spiste mat, moren speidet lurt ut av kjøkkenvinduet, og dattera sto over en benk med kikkerten i hånden og speidet utover en annen vei! Utrolig tenkte jeg: Disse damene hadde gjort en strålende karriære i forsvarets etteretningstjeneste!
Jeg takket for hjelpen og dro ned til kajakken. Da jeg jeg dro fra land kikket jeg opp mot huset, og så den røde T-skjorten til datteren i vinduet. Jeg vinket farvel hvorpå hun raskt trakk seg unna vinduet.
Det ble motvind idag også. Ikke like hard som igår, men svært merkbar. Siden forholdene ikke lå til rette for en lang økt ble målet å slå opp teltet nærmest mulig Polarsirkelen, og nå ligger jeg bare 100 meter sør for den. Det var nokså tøft på sjøen – kjedelig når motvinden suser i ørene. Har hatt vondt i høyre håndledd de to siste morgenene og håper det er pga hard padling, og ikke pga slitasje…
Slo opp teltet hos et hyggelig par som har den største gressplenen jeg har sett så langt nord. De har klippet opp et stort garn som ble skyllt iland og laget et gjerde for å holde sauene ute. Inni er det nærmest golfbane lignende tilstander. Perfekt for å slå opp teltet!