Endelig var det dagen da jeg skulle komme videre. Det har vært kjedelig å være værfast 4 hele dager, når jeg bare er 3 padledager unna Nordkapp. Etter å ha pakket alt sammen, ryddet og feid i hytta så bar det avsted.
Det har vært veldig kaldt i det siste, så jeg hadde på ekstra ull både på over- og underkroppen, og det kom godt med…
Det første strekket fra Burstad til Store Latøya gikk greit, men det var mye sjø etter stormen.
Etter en rast på en halvtime så var det de siste kilometerene til Havøysund. Etter en stund ble det veldig høye bølger. VELDIG HØYE. Ikke bare det, men det kom fra mange hold. Dønninger fra vest, og bølger fra nord. Av og til var det rett og slett et kaos av bølger i alle retninger. Etterhvert ble det svært utfordrende, og flere ganger måtte jeg ta støttetak for ikke å gå over ende. Dette er de største bølgene jeg har sett så langt på turen. De var på rundt 4 meter, og jeg måtte bruke hodet aktivt for å ikke tenke for mye – koble ut følelsene, eller hvertfall frykten. Det dummeste som kunne skjedd var at jeg stivnet helt av frykt og så gikk rundt. Av og til måtte jeg minne meg selv på å puste dypt, for jeg var så spent i musklene at jeg glemte å puste skikkelig.
Etter råd fra Arnold holdt jeg meg et godt stykke ute i havgavet til jeg kunne se rett inn sundet. Det er mange grunner her, og de ville jeg holde meg langt unna i dette været.
Etterhvert som jeg kom lenger inn i sundet ga de værste bølgene seg.
Jeg var en lykkelig mann da jeg kom inn i moloen her i Havøysund. Da hørte jeg en nordnorsk stemme som sa: Ka i helvete!? Er du ikkje framme enda??? Jeg snudde meg og så en gammel grå barsk fisker. Jeg padla bort til han og sa – nei – jeg har vært værfast fire dager på Burstad. Han spurte om jeg padlet alene, og jeg nikket. Han himlet med øynene og sa det var det værste han hadde hørt. Ingen sjarker hadde gått ut fra Havøysund idag. Bølgene var for høye for sjarkene!!! Jeg så meg rundt og ble ganske spak. Det var helt fullt med sjarker i hele havnen. Det var vel egentlig først da jeg skjønte hva slags hav jeg hadde vært ute for. Jeg tenkte tilbake og husket bare å ha sett to sjarker på sjøen. Den ene gjemte seg bak Latøya, og den andre var veldig stor, og fulgte skipsleden.
Etter å ha dratt kajakken opp på en flytebrygge dro jeg tilbake til sjakren til fiskeren, og gikk ned i kahytten for å snakke skit med gutta. Hadde med videokamera, og har fått med meg noen saftige uttrykk. Vi snakket mye om hvilken side at Magerøya (DEN SISTE ØYA!!!) jeg burde ta. De mente vestsiden så lenge været holder seg østlig. Jeg tar ikke valget før imorgen.
Nå er jeg endelig ferdig med å oppdatere alle notatene etter dagene jeg har vært værfast. Det tar tid…