Man kan bli smågal av å padle alene noen måneder. Det er jeg akkurat nå. Føler meg litt som Forrest Gump da han etter å ha jogget USA noen ganger på kryss og tvers snur seg til sine med-joggere og sier: “Guys… I’m kind’a tired now… I want to go home…” Bortsett fra at jeg ikke har noen medpadlere her da…
Det er frisk medvind (skrevet søndag), og teltet holder på å lette i vinden. Det er ikke lange stykket til Bodø, og der skal jeg unne meg hvertfall én dags pause. Har ekstremt lyst til å dra på kino. Har ikke sett en film på lerretet siden Stavanger.
Tusen takk til Sigurd, Ann Kristin, sjarmtrollet Emil og lille Jørgen for gjestfrihet! Mange, mange takk.
Idag begynte med dobbelt nedtur. Det var motvind til tross for at det var meldt medvind, og jeg kom på at jeg hadde glemt regnjakke og ull lue hos Sigurd og Ann Kristin. Det ble 5 km og en time ekstra padling…
Det siste strekket fra Kunna til Lyngøysundet rett vest for Fugløya ble rimelig intenst. Når jeg skal ta viktige avgjørelser passer jeg på at jeg ikke er trøtt i skallen, og at jeg har spist godt nylig. Så tar jeg en samtale med meg selv hvor én er optimist og én er pessimist. Snakker fram og tilbake… Greit med litt schizofreni i hverdagen!
Jeg (eller ‘vi’ om du vil…) kom fram til at det var greit å ta turen over. Det var fortsatt lyst, men ville bli mørkt ila turen så jeg slo på diskoteket: 4 LED lys og et sterkt strobelys bak. Det var bra med bølger, så jeg ringte foreldrene mine for å oppgi start og sluttsted og når jeg antok å ringe de for å fortelle at optimisten hadde rett.
Turen over gikk greit, men det var intenst. Jeg padlet på hardt og merket at det var bra med adrenalin i kroppen. Det var flere skip som kom og gikk i leia mens jeg var der. Etter to timers padling tok jeg en tissepause på en liten øy, og fortsatte på den siste timen før jeg slo opp teltet, spiste og la meg.